Via Mystica

En blogg om mystikk nå? Verden står jo i flammer!
Javisst, en blogg om mystikk nå. Verden står jo i flammer.

Jeg har lenge vært «gravid» med denne bloggen. Jeg har ønsket å dele små reisebrev fra den åndelige reisen og små glimt av veikart jeg har snublet over langs veien. Jeg har lyst til å dele små refleksjoner rundt tekster eller praksiser fra de store mestere, og kanskje dele noen poetiske linjer her og der.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kjente meg klar til å «føde» bloggen akkurat nå, i en tid hvor så mye av den verden vi kjenner ser ut til å falle sammen eller gå fullstendig av skaftene rundt oss. Kanskje vil noen si at dette er en tid for handling – at meditasjon, kontemplasjon, bønn, indre praksis eller mystiske opplevelser er en luksus som vi ikke kan ta oss tid eller råd til nå. Men det aner meg at vi egentlig kan trenge dette mer enn noensinne akkurat nå. Vi trenger å minnes om at vi alle dypest sett hører sammen. Vi kan trenge dype røtter ned i jorda og hender strukket ut mot himmelen for å kunne holde hjertet åpent og hendene handlende uten å knekke eller hardne. 

Vi trenger å minnes om at bildene i nyhetsstrømmen vår ikke representerer hvem vi dypest sett er som mennesker og samfunn. Vi trenger å minnes om at det finnes en understrøm av sannhet og godhet som kan hjelpe oss å gi slipp på fastlåste idéer om hvem vi er, og hvem vår verden er og hvordan vi kan leve i den. Vi trenger veikartene som peker mot det stille stedet midt i sjelen hvor vi kan se det stille lys som stråler, og som hjelper oss å se gjenskinnet av dette lyset i alle vi møter.

Og hvis vi skal kjempe en kamp for rettferdighet, menneskets verd og naturens bevaring, trenger vi fellesskap, praksiser og påminnelser som kan hjelpe å føde oss til mer sanne, hele og integrerte mennesker – ellers brenner vi så lett ut i kampen.

Det er lett å tenke at det er en motsetning mellom kontemplasjon og handling. Og det kan være det. Men det trenger ikke å være det. Og jeg vil hevde at de dypest sett henger sammen – og trenger hverandre. Dette er en innsikt som vi kan finne hos mange av de store tradisjonene. Tenk for eksempel på Frans av Assisi, en av de virkelig store mestere – hvor åndelighet, mystikk og nærhet med naturen ga liv til aktiv handling og aktivisme i verden. Hos nyere mystikere kan vi finne gjenklang hos for eksempel Richard Rohrs Center for Action and Contemplation, i Andrew Harveys Sacred Activism, i Thomas Mertons aktive engasjement rundt borgerrettighetskampen fra et dypt kontemplativt liv eller hos Ram Dass’ (egentlig Neem Karoli Babas) oppsummering av åndelig praksis som «elsk alle, tjen alle, og husk på Gud i alt».

Handling og aktivisme uten kontemplasjon vil alt for ofte føre til utbrenthet, bitterhet eller oppgitthet over tid. Dessuten blir det lett sånn at hvis vi handler fra frykt, skaper vi også frykt. Selv om vi jobber for godhet og menneskeverd, er det lett at vi gir mat til inhumanitetens monster hvis vi handler ut fra dets energi. En form for kontemplativ praksis kan hjelpe oss å sentrere oss og handle ut fra den energien vi ønsker å se mer av.

Samtidig vil kontemplasjon uten handling lett kunne brukes som en flukt. Vi kan flykte inn i noe som blir verdensfjernt og drar oss lenger bort fra den sannheten som vi egentlig søker. Også dette kan være drevet av frykt innerst inne. Vi kan glemme at vi er født inn i denne verden for å ta del i verden, og glemme at vi står på hellig grunn. Vår sjel er født inn i denne verdenen, og det vil noe med oss. Dette må en åndelighet også ta på alvor. 

Det finnes absolutt en tid for å gå inn i en kukong før vi kan komme ut som en sommerfugl. Av og til trenger vi å gjøre som larven, vi spinner en beskyttende vegg rundt oss. Trygt inne i denne kukongen kan det skje transformasjoner som vi ikke forstår selv. Noen ganger kan reisen ta oss med til dunkle steder hvor vi ikke ser. Vi skal anerkjenne disse stedene og ha stor respekt for dem, og ha omsorg og godhet for oss selv når vi er der. Vi kan strekke ut armene for å få støtte. Det er viktig å gi tid og rom for vår egen helbredelse. Ingen tjener på at jeg lar meg selv eller mitt eget felt gå til grunne – tvert imot. Vi skal absolutt ikke gi etter for noen dårlig samvittighet eller selvkritikk for å ønske å selv ha det godt. Hvordan kunne vi egentlig kjempe for andre menneskers verdi og menneskeverd hvis vi ikke også trodde på vår egen verdi og vårt eget verd?

Det finnes en tid for retreat, for å trekke seg litt tilbake. Vi kan trenge å faste fra nyhetsstrømmen og inntrykkene fra omverdenen noen ganger. Vi trenger fellesskap, og vi trenger bønn, meditasjon eller annen praksis. I perioder kan dette kanskje ta oss litt bort fra resten av verden, mens det i virkeligheten også kan ta oss nærmere en sann tilstedeværelse med alt som er, og styrke oss til tjeneste og aktiv handling i verden. Som Teresa av Ávila konkluderer med i sitt mesterverk om kontemplativ bønn, Den indre borgen:

Dette, mine døtre, er meningen med bønn. Dette er meningen med det åndelige ekteskapet. At gode gjerninger blir født, alltid gode gjerninger.

(Den indre borgen, 7.4.6)

Hun utdyper at bønnen gir oss styrken til å være sanne medmennesker i verden:

Det er dette jeg ønsker at vi skal strebe etter, søstre. Vi skal engasjere oss i bønn, ja tørste etter bønnen, ikke fordi det føles så godt, men fordi den gir oss styrken vi trenger for å være i tjeneste.

(Den indre borgen, 7. 4.12)

Denne bloggen vil handle mest om kontemplasjonen og «det indre livet». Men perspektivet med handling og tjeneste i verden vil alltid være med som en klangbunn. Jeg vil helt sikkert også skrive mer om skjæringspunktet mellom handling og kontemplasjon igjen. Jeg vet egentlig ikke helt hvilken form denne bloggen vil ta ennå, den skal få form mens vi går. 

Jeg aner heller ikke hvor mange som fremdeles leser tradisjonelle blogger som dette i dag. Men jeg finner glede i å skrive disse ordene, det er egentlig det viktigste. Jeg skriver mest som et overskuddshorn fordi jeg har lyst til å skrive om spørsmål som jeg ikke kan leve uten. Men kanskje kan skriveriene bety noe også for andre sjeler der ute? Kanskje kan et og annet innlegg være som en liten mini-retreat i hverdagen som gir inspirasjon eller følelse av fellesskap på vandringen for både meg som skriver og dere som leser. Kanskje kan et innlegg være en påminnelse om at vi ikke vandrer alene, så vi ikke mister oss selv. Det ville være fint, synes jeg. Må vår praksis være til alle levende sjelers frigjøring og glede. God lesning og god vandring!